«Angrere» har de siste årene blitt brukt mer og mer som en oversettelse av det engelske begrepet “detranssition» for å snakke om personer som levde som transkjønnet for deretter å gå tilbake til sitt tildelte kjønn. Begrepet ble popularisert etter den svenske dokumentaren «Angrarna» kom ut i 2010, og er et begrep som ikke brukes i noen stor grad utenfor Norge og Sverige. Selv om begrepet ofte behandles som synonymt med detransisjon brukes det i praksis veldig ofte om å snakke om en betydelig større gruppe enn det som er vanlig ved «detransisjon». Noen av disse inkluderer:

• Personer som lurte på om de var trans og eksperimenterte med dette før de skjønte at det ikke var riktig for dem, men som aldri tok noe medisinsk behandling.

• Personer som gikk gjennomgikk sosial og medisinsk transisjon til mann eller kvinne og som deretter skjønte at de føler seg mer hjemme som ikke-binære.

• Personer som gikk gjennom kjønnsbekreftende behandling og nå angrer på dette fordi de innså at de egentlig aldri var trans i utgangspunktet.

• Personer som gikk gjennom transisjon og deretter detransisjonerer fordi de ikke klarer å leve med de sosiale konsekvensene fra sine omgivelser, men som fremdeles mener at de er trans og hadde hatt det best dersom de kunne ha fortsatt sin transisjon uten fordømmelse eller hat.

Å gå gjennom en “detransisjon” eller “retransisjon” kan bety gå tilbake til å leve som det kjønnet man fikk tildelt ved fødselen eller som et annet kjønn enn det du først tenkte. Ofte brukes det i forskning om folk som har gjennomgått noen former for kjønnsbekreftende behandling, men i dagligtale så brukes ordet bredt og favner mange forskjellige erfaringer.

Noen bruker begrepet bredere og inkluderer også mennesker som har sosialt transisjonert, uten medisinske intervensjoner, og som så går tilbake til å leve som sitt tildelte kjønn.

Vi i PKI tenker at det å i en periode utforsker kjønnsidentiteten sin, leve i en annen kjønnsrolle og/eller identifiserer seg med et annet kjønn uten å ta noen form for medisinsk behandling er en ufarlig utforskning som mange gjør.

Vi i PKI kaller dette for “desisting” eller rett og slett å slutte å identifisere seg som trans.

Noen kan synes at sosial detransisjon er en stor og omveltende prosess også om man ikke har gjennomgått medisinske intervensjoner.

Nei. Å gå tilbake til sitt tildelte kjønn er en handling, mens det å angre er en følelse. Noen personer som går tilbake til sitt tildelte kjønn opplever følelser av anger knyttet til de medisinske inngrepene de tok, og kan ha behov for enten psykisk støtte eller nye medisinske inngrep som et resultat. Det finnes imidlertid også de som velger å avslutte sin kjønnsbekreftende behandling, men som opplever de kroppslige endringene de har fått som nøytrale eller positive og som ikke angrer på at de gjennomgikk kjønnsbekreftende behandling.

Det er også slik at noen kan angre på kjønnsbekreftende medisinske inngrep uten at de ønsker å gå tilbake til å leve som sitt tildelte kjønn. Dette kan for eksempel handle om noen som følte seg presset til å sterilisere seg og som nå angrer på inngrepet, men som likevel opplever at det å ta hormoner eller leve sosialt som et annet kjønn er riktig for dem.

Det korte svaret er at vi ikke vet sikkert, men at det trolig er snakk om svært få. I følge Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS), er det kun 5 personer som har tatt kontakt dem for å gå tilbake til sitt tildelte kjønn siden 2008. Siden personer kan gå tilbake til å leve som sitt tildelte kjønn uten å dele dette med helseinstanser er det trolig snakk om et høyere tall enn dette, men titter vi på studier og undersøkelser gjennomført utenfor Norge er det lite som tyder på at det er vanlig å angre.

En studie fra Sverige som tok for seg alle som hadde søkt om juridisk og medisinsk endring av kjønn over en periode på 50 år, fant en angringsrate på 2.2%, og fant også at andelen som angret hadde gått nedover i nyere tid. En oversiktsartikkel fra Cornell University skriver at andelen som angrer strakk seg mellom 0.3% og 3.8% i studiene de hadde gjennomgått.

I en omfattende studie fra 2018 ble 46 ulike kirurger med lang fartstid på kjønnsbekreftende behandling bedt om å rapportere hvor mange som oppsøkte dem med følelser av anger knyttet til inngrepene. Kirurgene hadde til sammen behandlet mer enn 20 000 pasienter. Alt i alt var raten på angrere kun 0,3%.

En stor undersøkelse fra USA, med litt under 28 000 respondenter, fant at 8% svarte at de hadde gått tilbake til å leve som sitt tildelte kjønn på et eller annet punkt i prosessen, da inkludert de som aldri hadde tatt noen kjønnsbekreftende behandling. Blant disse svarte de fleste (62%) at dette kun var midlertidig. Trekker man fra de som kun midlertidig gikk tilbake til sitt tildelte kjønn ligger tallet på rundt 3%.

I en studie norsk fra Universitetet i Agder fra 2026 oppga over 90% av respondentene at de var fornøyde med å ha gjennomgått behandling.

Folk som angrer på behandling eller går tilbake til å leve som sitt tildelte kjønn er en mangfoldig gruppe med ulike måter å forstå og tenke på seg selv. Noen opplever seg selv som trans både før, under og etter kjønnsbekreftende behandling og når de har gått tilbake til tildelte kjønn, mens andre kun tenker på seg selv som sitt tildelte kjønn. Noen kan også tenke på seg selv som verken cis eller trans, et sted midt imellom eller ha en ikke-binær identitet.

Vi i PKI jobber for et fullverdig helsetilbud og dette inkludere selvsagt også er verdig tilbud til de av oss som trenger hjelp og støtte ved detransisjon. Det å oppleve behandlingsmissnøye, det å ønske å reversere medisinske tiltak eller å endre sosial kjønnsrolle og kjønnsuttrykk kan være en krevende prosess.
Vi i PKI har en digitalt samtalegruppe som kontinuerlig tar opp nye medlemmer. Du kan sende en mail til post@pkinorge.no og si at du gjerne vil komme i kontakt med detrans-gruppa.

I skrivende stund (2026) er det Kristisne som er gruppeleder. Hun identifiserer seg som ciskvinne og har tidligere levd som mann og gått på testosteron i et år. Du kan høre henne i Trans Norge episode nummer 90.