Kjønnsdysfori er en opplevelse av ubehag, smerte eller lidelse knyttet til kjønnede aspekter ved egen kropp. Begrepet “dysfori” kommer fra gresk og kan oversettes til noe tilsvarende «tungt å bære». Dysfori brukes i helsevesenet for å snakke om en følelse av ubehag, irritabilitet eller nedstemthet. Kjønnsdysfori er også en diagnose i den amerikanske diagnosemanualen DSM-5, men denne diagnosen brukes ikke i Norge. 

Begrepet “kjønnsdysfori” brukes som oftest om det å ha en opplevelse av dysfori knyttet til kroppslige kjønnstrekk som ikke samsvarer med hvordan man forstår sitt eget kjønn og/eller hvilket kjønn man ønsker å leve og bli oppfattet som i hverdagen. Det kan, for eksempel, være et ubehag knyttet til det å ha kroppslige kjønnstrekk man ikke ønsker seg: slik som bryster, brede hofter, penis, skjeggvekst eller mørk stemme. Det kan også kjennes som en følelse av savn eller sorg knyttet til det å mangle kjønnstrekk som man skulle ønske at man hadde, slik som det å kjenne på smerte fordi man ikke har en penis eller fordi man ikke kan bli eller gjøre noen gravid. 

De siste årene har det også blitt mer vanlig å bruke begrepet “kjønnsdysfori” for å snakke om ubehag og smerte knyttet til sosiale aspekter ved kjønn. Noen skiller derfor mellom kroppslig dysfori og sosial dysfori.

Mens den kroppslige dysforien er retta mot fysiske trekk ved egen kropp, er den sosiale dysforien knyttet til det å bli forstått av andre på en måte som ikke samsvarer med det kjønnet man er. Det kan bety en følelse av ubehag med å bli kalt “hun”, “jente”, “kvinne”, “datter”, “mamma” etc hvis man ble oppdratt som jente eller kvinne, og motsatt dersom man ble oppdratt som gutt eller mann. De aller fleste transpersoner med kroppslig dysfori opplever en sammenheng mellom sosial og kroppslig dysfori, hvor disse kan påvirke og forverre hverandre. 

De aller fleste transpersoner som oppsøker kjønnsbekreftende behandling gjør dette for å lindre kjønnsdysfori.

Nei. Jenter kan leke med alle typer leker, ha alle mulige interesser og like å kle seg maskulint. Noen jenter liker også bruke noen maskuline ord om seg selv, slik som å kalle seg en “prins” istedet for en “prinsesse” eller bruke begreper som “butch”, “boi” eller “stud” om seg selv. Noen jenter liker også å kle seg ut som gutter i kortere perioder eller som en del av et show, noe vi kaller “drag kings”. Både transjenter og cisjenter kan ha maskuline interesser og kjønnsutrykk uten at det betyr at de slutter å være jenter.

Nei. I samfunnet vårt er det en rekke stereotypier og forventninger som kan gjøre det vanskelig å gå gjennom livet som en jente eller kvinne, gutt eller mann. Det er mange aspekter ved dette som mange opplever som vanskelig uten at det nødvendigvis er et tegn på at man er transkjønnet. For eksempel er det helt vanlig å føle på at det er kjipt å være en jente eller kvinne dersom man opplever å bli seksuelt trakassert eller føler at man ikke blir tatt seriøst på grunn av sitt kjønn. På samme måte er det også helt vanlig å føle på at det er vanskelig å være en gutt eller mann dersom man opplever å bli utsatt for trakassering eller mobbing for å ikke leve opp til maskuline idealer.

Å bli utsatt for seksistiske stereotypier eller forventninger til hvordan man skal oppføre seg eller være bare fordi man er et visst kjønn er noe de aller fleste vil oppleve som vanskelig, enten de er trans eller cis. 

Samtidig er det selvsagt også slik at både transmenn og ikke-binære ofte føler et sterkt ubehag ved å prøve å leve som jenter eller kvinner, og omvendt for transfeminine og transkvinner. Ofte vil også transpersoner oppleve å bli utsatt for mer kjønnsbasert vold og trakassering også før transisjon, da kjønnsinkongruens ofte gir seg uttrykk utad gjennom brudd på kjønnsnormer. Men en svært viktig og sentral forskjell er at transpersoners opplevelse av ubehag knyttet til sitt tildelte kjønn ikke er noe som utelukkende skjer i situasjoner eller perioder i livet der de opplever kjønnsdiskriminering. Videre er det også viktig å huske at mange transpersoner som har gjennomgått transisjon også føler på ubehag knyttet til trange kjønnsnormer.

Jepp! Mange jenter liker å trene for å få store muskler eller gå med klær som viser frem de mer maskuline trekkene deres. Andre igjen tar brystreduksjon for å få mindre bryster eller går på hormonell prevensjon som gjør at de slipper å ha menstruasjon. Noen klipper håret eller nekter å gå med sminke. Mange jenter, både trans og cis, er ukomfortable med kjønnsroller og liker å bryte kjønnsstereotypier på ulike måter. Det samme er sant for gutter: noen gutter og menn trives best med å ha en androgyn eller feminin kropp, og tar aktive steg for å nå dette målet.  

For noen kan det også være en situasjon som ligger et sted midt i mellom. Det er viktig å huske at det ikke er en enten/eller situasjon. Selv om begreper som “cis” og “trans” er nyttige og viktige for å snakke om erfaringer på gruppenivå, så er det ikke nødvendigvis slik at alle individer passer lett inn i én av disse to kategoriene.

Nei. Transinkluderende språk handler ikke om å erstatte begrepene "mann" og "kvinne" med kjønnsnøytrale alternativer, men heller om å være mer presis. “Personer som menstruerer” og “kvinner” er ikke synonyme begreper og bør heller ikke brukes slik hvis man kan unngå det. 

For det første er det mange kvinner som ikke har mensen. Dette kan være fordi de har kommet i overgangsalderen, tatt en hysterektomi eller ble født uten en fungerende livmor. Det kan også være fordi de er transkvinner eller intersex. I tillegg er det slik at en del av de som menstruerer ikke er kvinner. Det kan være fordi de er barn, eller fordi de er transmenn eller ikke-binære personer.

Internasjonal forskning viser at inkluderende språkbruk er svært viktig for å sikre transpersoners reproduktive helse. Studier viser at transmenn sjekker seg betydelig sjeldnere for livmorhalskreft enn kvinner og det er godt dokumentert at dette i stor grad skyldes mangelen på kjønnsnøytralt språk og transkompetanse i den reproduktive helsesektoren. Når transmenn faktisk drar til gynekolog, rapporterer de betydelig mer smerter og ubehag under undersøkelsen enn kvinner og er hele ti ganger så sannsynlig til å få et utilfredsstillende prøvesvar på celleprøver grunnet feil ved prøvetakningen.

I en større studie gjort på transmenn og ikke-binære personers erfaringer med abort oppga deltakerne at mer kjønnsnøytralt og kjønnsbekreftende språkbruk var de viktigste faktorene for å gjøre aborttjenester mer tilgjengelig for dem. 

PKI er derfor av den oppfatning at vi bør strebe etter å bruke ord og begreper som anerkjenner at det finnes kvinner som ikke menstruerer, og menn og ikke-binære som gjør det. Den enkleste måten å gjøre dette på er ved å bruke kjønnsnøytralt språk, men det er også mulig å gjøre dette på andre måter. For eksempel kan man erstatte begreper som “personer som menstruerer” med “kvinner, (trans)menn og ikke-binære som menstruerer”.

“Kjønn” er et begrep som kan bety forskjellige ting i forskjellige kontekster og som brukes på veldig mange forskjellige måter. Det kan brukes om kroppslige trekk, sosiale roller, uttrykk, identitet og språk. I de fleste hverdagslige sammenhenger hvor vi snakker om noens kjønn eller bruker pronomener som “han” eller “hun” så baserer vi det på de tingene som er synlig for oss eller som det er naturlig å kommunisere tidlig i en relasjon, slik som kjønnsuttrykk, navn og sekundære kjønnstrekk (bryster, stemmeleie eller skjeggvekst). 

PKI inneholder mange svært forskjellige personer som har ulike forståelser av hva kjønn “egentlig” er. PKI er en pasientorganisasjon og er derfor først og fremst opptatt av hvordan kjønn kan og bør behandles juridisk og sosialt, heller enn å finne den såkalte "metafysiske essensen" av kjønn. 

Vi i PKI mener at vi lever i et samfunn hvor vår sosiale kjønnskategori er viktig for hvordan våre handlinger oppfattes, hva vi straffes og belønnes for å gjøre, hva vi selv internaliserer og blir påført av normer og ikke minst: hvilke rettigheter og rom vi har tilgang til og behov for. Så lenge vi har et slikt system bør personer tillates mest mulig frihet over de kjønna aspektene av sitt eget liv, både sosialt og kroppslig, og rettigheter burde tildeles basert på en persons nåværende behov heller enn hvordan kroppen deres så ut når de ble født. 

Dette kan kun oppnås gjennom å legge til grunn at folk flest selv vet best hvilken kjønnskategori de tilhører. En såkalt “biologisk” (reproduktiv) forståelse av kjønn, som kun handler om hvorvidt noen produserer sædceller eller eggceller, er verken relevant eller synlig for oss i hverdagen. Derfor er det heller ikke hensiktsmessig at reproduktiv kapasitet er den definisjonen som burde veie tyngst når vi snakker om hvordan vi skal organisere samfunnet. 

I PKI bruker vi begrepet kjønn for å referere til det kjønnet folk selv opplever seg som, med mindre noe annet er eksplisitt presisert.

I likhet med begrepet “kjønn” er “mann” og “kvinne” to begreper som kan bety forskjellige ting i forskjellige kontekster og som brukes på veldig mange forskjellige måter. Det kan referere til både juridiske og sosiale kategorier og kan også brukes om visse kroppslige trekk. I PKI bruker vi begrepet “mann” for å referere til alle som har en genuin og vedvarende opplevelse av seg selv som en del av kategorien mann, og tilsvarende for kvinner. Det å tenke på seg selv som en mann, en kvinne eller som verken mann eller kvinne er det som ofte kalles en “kjønnsidentitet”. 

Kategorien “menn” inneholder altså både transkjønnede menn og ciskjønnede menn, mens kategorien “kvinne” inkluderer både transkjønnede kvinner og ciskjønnede kvinner. 

Nei. Det er forskjell på en ytring og en identitet. En kvinne er noen som har en genuin opplevelse av seg selv som kvinne. På samme måte som en cismann som kun er tiltrukket av kvinner ikke blir til en homofil mann ved å si at han er det, vil heller ikke en mann som forstår seg selv som en mann bli til en (trans)kvinne ved å si at han er det heller. Det er altså ikke slik at PKI eller den skeive bevegelsen er pliktet til å akseptere åpenbart ondsinnede, latterliggjørende eller løgnaktige påstander om transidentitet. 

Samtidig er det slik at både kjønnsidentitet og seksuell orientering er subjektive opplevelser, og er derfor noe som kun er tilgjengelig for personen det gjelder. Det gjør at vi i PKI opererer med en grunntanke om at det folk forteller om sin kjønnsidentitet (og seksuelle legning) er sant.

PKI fornekter ikke at det blant mennesker kun finnes to typer kjønnsceller/gameter (sædceller og eggceller), ei heller at de fleste av oss produserer én av disse. Når PKI stadfester at det finnes flere kjønn enn to, så er det fordi vi mener følgende:

1. Det finnes personer som har en ektefølt og vedvarende identitet som noe annet enn kun mann eller kun kvinne. Med andre ord: ikke-binære personer eksisterer og fortjener å bli sosialt og juridisk anerkjent.  

2. Internasjonalt finnes det flere kulturelle / sosiale / juridiske kjønnskategorier enn to.

3. Det finnes personer som rent kroppslig er vanskelig å kategorisere inn i én av to såkalt “biologiske” eller “reproduktive” kjønnskategorier. 

PKI’s standpunkt er at kjønnede begreper refererer til noe mer enn bare størrelsen på gametene noen produserer. Dette betyr ikke at vi fornekter biologi eller mangler forståelse for kjønnet reproduksjon.