Kjønnsinkongruens som diagnose ble lansert i 2018, da den nyeste versjonen av Verdens Helseorganisasjons (WHO) diagnosemanual ICD-11 (International Classification of Disease) ble publisert. Diagnosen erstattet de gamle diagnosene som ble gitt samlebetegnelsen «kjønnsidentitetsforstyrrelser» og ble flyttet til et nytt kapittel om seksuell helse.

Resultatet av dette var at det å være transkjønnet gikk fra å være ansett som en psykisk sykdom her i Norge, til å bli ansett som en ikke-sykelig tilstand som noen ganger krever medisinsk behandling.

Guide til diagnosens innhold

Diagnosemanualen er laget for helsepersonell, noe som kan føre til at det kan være vanskelig å forstå hva diagnosene faktisk innebærer dersom man ikke har trening i å lese helsefaglige tekster. Vi skal her forsøke å gå litt nærmere inn på hva denne diagnosen faktisk innebærer i praksis, ved å se på de enkelte delene hver for seg.

I ICD-11 er diagnosen beskrevet på følgende måte:

Kjønnsinkongruens i ungdom og voksne er karakterisert av en tydelig og vedvarende inkongruens mellom et individs opplevde kjønn og deres tildelte kjønn ved fødselen, som ofte leder til et behov for å gjennomgå «transisjon» […] gjennom hormonell behandling, kirurgi eller andre helsetjenester for å få individets kropp til å samsvare, så mye som det er ønsket og i den grad det er mulig, med sitt opplevde kjønn. Oppførsel og preferanser som bryter med normer for kjønn er ikke alene basis for å sette diagnosen (1).

Kjønnsinkongruens inneholder tre diagnoser; én for ungdom og voksne, én for barn og én uspesifisert. Her skal vi se nærmere på diagnosen for ungdom og voksne.

“Tydelig og vedvarende inkongruens”

At noe er tydelig og vedvarende betyr i denne sammenhengen at det varer lenge og oppleves som viktig eller tilstedeværende i livet til personen det gjelder. Diagnosen er først og fremst et verktøy for å hjelpe personer som kan ha behov medisinske intervensjoner, noe som betyr at man i all hovedsak refererer til den tilstanden noen er i før de eventuelt har fått den behandlingen de trenger.

Et eksempel på dette kan være at man ofte tenker eller føler på ubehag dersom man ikke blir sett eller behandlet som det kjønnet man identifiserer seg som, eller at man opplever kjønnsdysfori knyttet til kjønnede aspekter ved egen kropp. Hvis du vil lære mer om kjønnsdysfori, kan du lese om dette her: (LINK). Videre er det et krav at man har følt på manglende samsvar mellom tildelt og opplevd kjønn over en lengre periode av tid.

Disse kravene betyr ikke at man må ha følt det hele livet eller at man alltid går å tenker på kjønn, men er der for å vise til at kjønnsinkongruens ikke bare er et innfall eller noe man kun føler i noen dager eller uker, men en opplevelse som strekker seg utover i tid og som er merkbart i livet til de som lever med det.

«som ofte leder til et ønske om å gjennomgå «transisjon» […] gjennom hormonell behandling, kirurgi eller andre helsetjenester for å få individets kropp til å samsvare, så mye som det er ønsket og i den grad det er mulig, med sitt opplevde kjønn.»

I dette avsnittet står det enkelt forklart at mange som har kjønnsinkongruens også har et ønske om å benytte seg av ulike helsetjenester for å få sin egen kropp til å samsvare bedre med det kjønnet de opplever seg selv som. Eksempler på dette kan være en transmann som ønsker seg testosteron for å få et mer maskulint utseende eller en ikke-binær person som ønsker seg hårfjerning med laser for å kunne fremstå mer androgyn. 

Legg dog merke til at personer med kjønnsinkongruens «ofte» ønsker seg kroppslige endringer. Det er dermed ikke slik at alle gjør dette, ei heller er det et krav for å få diagnosen.

«Oppførsel og preferanser som bryter med normer for kjønn er ikke alene basis for å sette diagnosen.»

Dette er egentlig ganske enkelt og betyr kun at denne diagnosen ikke kan settes på noen bare fordi de bryter med kjønnsstereotypier. Det betyr for eksempel at en ciskvinne som kun har maskuline interesser og som liker å kle seg i «manneklær» ikke møter kriteriene for kjønnsinkongruens så lenge hun opplever seg selv som en kvinne. Det er ikke hvordan du kler deg eller hvilke interesser du har som bestemmer om du har kjønnsinkongruens, men hvordan du selv opplever ditt kjønn.

Kilder

(1) Originaltekst, ICD-11