Det hjelper ikke barn at vi nekter å hjelpe dem
Tekst skrevet av Luca Dalen Espseth, Elin Corneliussen og Joakim Eide.
Saken ble først delt på FRI sine nettsider.
Kampanjen #BeskyttTransbarn støttes av Skeiv Ungdom, FRI, Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens, Salaam og Skeiv verden.
Den senere tiden har vi sett et globalt og massivt angrep på rettighetene til transpersoner under 18 år. Angrepene strekker seg fra å nekte transkjønna ungdommer å delta i sport eller bruke toaletter på skolen sin, til fengselsstraff for foreldre som prøver å hjelpe sine barn med å få tilgang på medisinsk behandling før de fyller 18 år.
Også her i Norge ser vi stadige angrep på transkjønnede barn og unge.
De blir beskyldt for å ikke kunne vite hvem de er, for å følge en trend og at de egentlig er psykisk syke eller presset til å være trans av strenge kjønnsnormer. Og noen går så langt som å foreslå at vi skal lage egne særlover som regulerer transkjønnede barn sin tilgang til helsehjelp, på en helt annen måten enn for ciskjønnede barn.
Noe av grunnen til at mennesker i Norge blir skeptiske når vi snakker om transkjønnede barn og ungdommer, er manglende kunnskap både om hva det vil si å være trans, hva kjønnsbekreftende behandling faktisk er og hva det gjør for transkjønnede mennesker. Derfor har vi laget denne informasjonssiden med filmer og delebilder, slik du kan få mer innsikt i livene til transkjønnede barn.
Når vi blir født blir vi plassert som gutter eller jenter på bakgrunn av hvordan tissen vår ser ut. Denne plasseringen fører med seg en lang rekke forventninger om hvordan vi skal oppføre oss og kle oss, hvilke interesser vi skal ha og hvem vi skal forelske oss i. Noen barn passer ikke inn i disse forventningene, noen forelsker seg i personer av samme kjønn, noen liker å utfordre kjønnsnormer gjennom klær og adferd og atter andre opplever rett og slett at de ikke er det kjønnet som ble antatt ved fødsel.
Heldigvis er det ikke lenger så strenge regler for hvordan jenter og gutter skal oppføre seg eller hvem de kan forelske seg i. Men dessverre er det fortsatt slik at barn som uttrykker at de er et annet kjønn enn de ble tildelt ved fødsel, møtes av fordommer i samfunnet.
Barn som bryter med samfunnets normer for kjønn kan vi med en felles betegnlse omtale som kjønnskreative. Det betyr at de er mer kreative når det kommer til kjønn, enn det samfunnets normer legger opp til. Kreativ er et positivt ladet ord. Vi trenger et samfunn som ser på det å være kjønnskreativ som en styrke, fremfor noe negativ og sykelig, slik vi dessverre har gjort alt for lenge.
Noen av disse kjønnskreative barna er transkjønnet, det vil si at de faktisk er et annet kjønn enn det de ble registrert som ved fødsel.
Vi vet ikke hva det er som gjør at noen mennesker identifiserer seg som sitt tildelte kjønn (cis) og andre ikke gjør det (trans). Men det vi vet er at kjønnsidentitet er en viktig del av identiteten til mennesker og at den ikke kan endres av psykologer eller ved å medisinere. De aller fleste mennesker trenger å bli bekreftet og speilet som det kjønnet man opplever seg som, for å få en en trygg identitet og god psykisk helse.
Barn som over tid, med fasthet og overbevisning sier at de er et spesifikt kjønn, vil som oftest fortsette å ha denne identiteten med seg inn i ungdomstiden og voksenlivet. De fleste barn har en avklart kjønnsidentitet og vet hvem de selv er.
Barn som er et annet kjønn enn de ble registrert som ved fødselen kan noen ganger oppleve mer usikkerhet rundt eget kjønn. Det kan både skyldes (1) at de er noe annet enn gutt/jente, men ikke helt vet hvordan de skal uttrykke dette, eller (2) at de så tydelig har fått beskjed om at de “egentlig” er gutt/jente og dermed sliter med å forstå sine egne følelser.
Men er det ikke slik at 80% av disse barna ender opp med å være det kjønnet de ble registrert som ved fødsel? – det har nemlig jeg lest.
Nei, det stemmer ikke. Studiene folk viser til når de påstår at barn som er trans som oftest ender opp som cis, er svært utdaterte og har metodiske svakheter av betydning. Studiene har inkludert alle barn som har blitt tatt med til helsepersonell bare fordi de er kjønnskreative. Det er altså snakk om barn av foreldre som har vært bekymret for deres kjønnsuttrykk. I denne gruppen finner vi mange små gutter som liker å gå i kjole, men som aldri har sagt at de er jenter, transkjønna eller noe annet enn gutt. Det er foreldrene som føler bekymring rundt barnas atferd fordi de synes barna burde følge samfunnets normer for kjønn. Det er selvfølgelig også barn der som har tydelig sagt ifra til sine foreldre om at de er et annet kjønn enn det de ble register som ved fødsel, men studiene har ikke spurt barna selv hva de faktisk identifiserer seg som.
Så har disse barna blitt fulgt opp til de ble voksne, hvor studiene har konkludert med at de som var “fortsatt trans”, kun var de som endte opp med en diagnose, og som har fått kjønnsbekreftende behandling.
Alle andre har man regnet som “barn som har ombestemt seg”.
Det vil si at man i disse studiene har regnet med følgende grupper som ”barn som har ombestemt seg eller funnet ut at de er det kjønnet de ble registrert som ved fødsel”:
– Barn som aldri har sagt at de opplever seg som trans.
– Barn som faktisk er transkjønnet, men som ikke har fått en diagnose av helsepersonell.
– Barn som sluttet å komme til klinikken.
Vi vet at kriteriene for å få kjønnsbekreftende behandling er meget strenge og at pasienter ofte er uenige i legenes vurdering, så det er flere som selv opplever å være trans, men som ikke har fått en diagnose som bekrefter det.
Dette kan være barn som er trans, men som legger skjul på dette selv på grunn av sosialt press. Det kan være foreldre som ikke lenger vil at barna skal snakke med helsepersonell om kjønn, og det kan være barn som får hjelp andre steder, eller som rett og slett ikke ønsker å delta i studien lenger.
Hadde man fulgt barn som selv sa de var transkjønna over tid ville man fått helt andre tall.
For videre lesning:
https://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/15532739.2018.1456390
Vi har derimot studier som viser at transkjønnede og ciskjønnede barn er like når det kommer til utvikling av kjønnsidentitet. Det gjelder både hvor stabil denne er over tid og hvor kjønnsteoretiske de er.
For videre lesning:
https://www.jsm.jsexmed.org/article/S1743-6095(15)33617-1/fulltext
Barn får det best om de blir sett, speilet og støttet som den de er.
Ting kan forandre seg over tid, men det er ikke et argument for å nekte barn å utforske seg gjennom klær, lek og språk. Det er heller ikke slik at vi kan nekte en hel gruppe mennesker tilgang til helsehjelp fordi vi ikke vet 100% hvem som er trans og hvem som er cis.
I en slik logikk burde vi da puttet ciskjønnede barn på pubertetsblokkere, fordi de kan hende at de ombestemmer seg og finner ut at de er trans? Selvsagt gjøres ikke dette. Vi kan stole på at både ciskjønnede og transkjønnede barn vet hvem de er.
Hva er behandling til mennesker under 18 år?
Når et barn eller en ungdom er tydelig på at de ikke er det kjønnet de ble tildelt ved fødsel, kan det være aktuelt å diskutere kjønnsbekreftende behandling med dem. For barn som gruer seg ekstremt til puberteten eller som får det verre når puberteten starter opp, kan det være aktuelt med pubertetsutsettende hormoner.
Pubertetsutsettende behandling er ansett som trygg og reversibel.
Vi har ikke omfattende forskning på pubertetsutsettende behandling hos transkjønnede barn, men det er mye forskning på disse hormonene gitt til ciskjønnede barn for å utsette deres pubertet. Så vi vet at behandlingen fungerer (ved at den stopper pubertetsutviklingen) og at behandlingen er reversibel (fordi puberteten starter igjen om man slutter på hormonene).
Fordeler og ulemper med pubertet og pubertetsutsettende behandling:
Behandlingen må, som med all annen behandling, veies opp mot ulempen ved å ikke gi en slik behandling. For transkjønnede ungdommer vil det å få tilgang til pubertetsutsettende behandling ha 3 positive effekter;
De slipper å gjennomgå en pubertet som føles feil, vond og traumatisk.
De får bedre tid til å tenke seg om og modnes i forkant av avgjørelser rundt faktisk kjønnsbekreftende behandling. De kjøper seg rett og slett mer tid.
Om de trenger kjønnsbekreftende behandling, vil de måtte gjennomgå mindre omfattende inngrep enn de som har måttet gjennomgå feil pubertet.
(Eksempelvis: Om du aldri har fått pupper slipper du å gjennomgå kirurgi for å fjerne dem. Om du aldri fikk skjegg må du ikke gjennomgå lang og smertefull laser/elektrolyse behandling for å fjerne det.)
I en verden som ofte er fiendtlig og negativ innstilt til transpersoner, er det er ikke et ubetydelig privilegium å kunne blir lest som det kjønnet man er. Transkjønnede voksne som aldri har måttet gjennomgå feil pubertet, kan i stor grad få en kropp og et utseende som matcher bra med deres identitet og som gjør at det er opp til dem om de skal fortelle omverdenen at de er trans eller ikke. Å frata en transperson denne muligheten er en brutal og inngripende avgjørelse for deres liv og trygghet.
Ulempene med behandlingen er;
En forsinket utvikling av voksen benmasse-tetthet. Det går over om ungdommen slutter på pubertetsutsettende behandling eller går over på cross-sex hormoner.
Om behandlingen startes opp før barnet har blitt fertilt, og barnet begynner på cross-sex hormoner, vil de aldri produserer gameter. Men det er fullstendig mulig å gå av pubertetsutsettende behandling, vente til man bli kjønnsmoden, fryse ned sæd/egg, og deretter fortsette behandlingen.
Man ser ung ut fordi man ikke utvikler sekundære kjønnstrekk og det er ikke bra å stå på pubertetsutsettende hormoner over for mange år. Derfor er det viktig å kunne tilby lave doser med østrogen/testosteron til ungdommer før de fyller 16, slik at de kan få en normal pubertetsutvikling som skjer på samme tid som deres jevnaldrende og er riktig for dem. Dette er også en måte man kan påvirke slutthøyden på ungdommen i tråd med deres ønsker for kjønnsuttrykk, som er bra for deres fysiske og psykiske helse.
For mange transkjønna ungdommer vil fordelene her lett veie tyngre enn ulempene.
Ingen sier at dette er lette avgjørelser, men vi må huske at det på ingen måte er et nøytralt valg å la disse ungdommene gjennomgå en pubertet som føles feil. Det fører til irreversible endringer av kroppen å måtte gjennomgå puberteten. For transkjønnede mennesker vil man bruke mye av sitt voksne liv på å forsøke å reversere de endringene som puberteten ga. Denne behandlingen har vist seg å være livreddende for en del unge mennesker som gruer seg helt enormt til å gjennomgå en pubertet som kjennes feil.
Husk at alle transkjønnede voksne har vært transkjønnede ungdommer. Det som voksne transpersoner ofte sliter med, er traumene og ettervirkningene av en pubertet de ikke ønsket å gjennomgå.
Transkjønnede ungdommer blir intervjuet om hormonblokkere:
Artikkel om pubertetsutsettende behandling kan anses som “eksperimentell behandling”:
https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/26895269.2020.1747768
Myter om pubertetsutsettende behandling avklares:
https://www.gendergp.com/debunking-the-myths-surrounding-puberty-blockers-trans-kids/
Norsk forskning på transkjønnede barn og unge som søker behandling:
“Through the Needle’s Eye: A Qualitative Study of the Experiences of Adolescents with Gender Incongruence and their Families Seeking Gender Affirming Healthcare in Norway.”
I 2019 publiserte Elian Jentoft (ved medisinsk fakultet, UiO) en kvalitativ studie av transkjønnede barn og unge mellom 12-22 år, hvor fokuset lå på deres møte med helsevesenet og tilgang på kjønnsbekreftende behandling i Norge. Behandlingen de oppsøker innebærer pubertetsblokkere og hormonbehandling. Studien tar for seg dybde-intervjuer av både foreldrene og barna som opplever puberteten som en krisesituasjon. Gjennom denne studien synliggjøres det at å oppsøke og få tilgang til kjønnsbekreftende behandling, er livreddende og avgjørende for transkjønnede barn og unge. Studien tar også for seg familienes tillit og mistillit til dagens offentlige behandlingstilbud ved Rikshospitalet, og avsluttes med familienes forslag og ideer til hvordan man kan forbedre behandlingstilbudet til barn og unge med kjønnsinkongruens. Tittelen på studien “gjennom nåløyet” reflekterer nettopp i hvilken grad man kan forvente å få tilgang på behandling gjennom den offentlige gatekeeping-modellen. I dagens system er det mange som blir stående uten et helsetilbud.
Det tjener på ingen måte denne gruppen om vi skal stramme inn mulighetene til å få hjelp ytterligere.
For videre lesning:
Thesis-Elian-Jentoft-corrected-table-of-contents.pdf (uio.no)
Effekten av pubertetsblokkere
Linken under presenterer en enkel og god oversikt over fordeler og risikoer ved pubertetsblokkere, også kalt GnRH analoger.
Det er ikke en forskningsstudie, men siden gir en enkel oversikt over ønsket effekt og bivirkninger av blokkere:
Viktige poenger i tillegg til den dokumenterte effekten:
GnRH analoger har vært brukt og brukes fortsatt for cis barn som kommer tidlig i pubertet (og andre pasientgrupper) i en årrekke. Medisinene er godt utprøvd.
Virkningen av GnRH analoger er 100% reversibel.
Når man slutter på medisinen settes puberteten i gang umiddelbart.
“Puberty Suppression in Adolescents With Gender Identity Disorder: A Prospective Follow‐Up Study”
Er den opprinnelige studien fra det nederlandske forskningsmiljøet som den nåværende protokollen rundt pubertetsblokkere baserer seg på. Både denne og senere studier viser så entydige positive resultater av blokkere når det gjelder depresjon blant transungdom at protokollen har blitt den selvsagte foretrukne behandlingsformen.
For videre lesning om studien:
https://www.jsm.jsexmed.org/article/S1743-6095(15)33617-1/fulltext
“Clinical Management of Gender Dysphoria in Children and Adolescents: The Dutch Approach”
I studien vises det til at: «withholding physical medical interventions in these cases seems more harmful to wellbeing in both adolescence and adulthood when compared to cases where physical medical interventions were provided.», altså at å ikke tilby behandling kan i disse tilfellene virker mer skadelig, enn å faktisk gi behandlingen.
For videre lesning om studien: https://www.uptodate.com/contents/management-of-transgender-and-gender-diverse-children-and-adolescents?search=adolescent%20transgender&source=search_result&selectedTitle=1~59&usage_type=default&display_rank=1%23H113274158
“Young Adult Psychological Outcome After Puberty Suppression and Gender Reassignment.”
I denne oppfølgingsstudien har 55 personer blitt fulgt gjennom 3 stadier: etter pubertetsblokkere, etter hormonbehandling og ett år etter operasjoner.
Resultatene var positive:
«After gender reassignment, in young adulthood, the GD was alleviated and psychological functioning had steadily improved. Well-being was similar to or better than same-age young adults from the general population. Improvements in psychological functioning were positively correlated with postsurgical subjective well-being.”
For videre lesning om studien:
Betydningen av å bekrefte barns kjønnsidentitet:
Kristina Ohlssons forskningsstudie er den største i sitt slag og viser helt tydelig betydningen av å la barna leve ut sin kjønnsidentitet.
“Mental Health of Transgender Children Who Are Supported in Their Identities.”
Kristina Ohlsson og teamet bak TransYouth project har systematisk studert en gruppe på 73 transbarn som har støtte fra familien sin og deres søsken + en jevnaldrende kontrollgruppe.
Studien viser at de transkjønnede barna har tilsvarende psykisk helse som kontrollgruppen (lett forhøyet angst – ingen forhøyet depresjons-risiko). Dette skiller seg markant fra andre transkjønnede ungdommer som ikke har – eller har hatt – den samme støtten gjennom barndommen.
For videre lesning om studien: https://pediatrics.aappublications.org/content/137/3/e20153223
Det kommer stadig interessante funn fra denne forskningsgruppen.
Her er en oversikt over alle forskningsartiklene de har publisert så langt: http://depts.washington.edu/scdlab/all-publications/publications-by-year/
“Management of transgender and gender-diverse children and adolescents”
Artikkelen fra Olson-Kennedy og Forcier baserer seg på anbefalingene fra University of California, San Francisco Center of Excellence for Transgender Care [11], the Endocrine Society [12], the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry [13], and the World Professional Association for Transgender Health [14,15].
Alle disse fagmiljøene baserer seg på en kjønnsbekreftende tilnærming for barn og ungdom: «Affirming approaches focus on gender identity/body congruence and actively promote exploration of gender development and self-definition within a safe setting [16,22-24]. A fundamental concept of this approach is that gender diversity is not a mental illness. There is no need to pathologize the child or adolescent’s behaviors or to assign a diagnosis.»
Samtlige miljøer advarer mot en «vent-og-se» tilnærming
(og advarer naturligvis sterkt mot konverteringsterapi).
Artikkelen understreker betydningen av sosial transisjon for barn og unge (der det er trygt med tanke på omgivelsene). De understreker også betydningen av både blokkere og hormonbehandling. I tillegg slår de fast at kjønnsinkongruens som har vært stabil siden barneårene sjeldent forsvinner; «Gender dysphoria that has been present since childhood and intensifies with the onset of puberty rarely subsides [1,3,46]». Det er ingen foreløpige studier som tyder på at det er annerledes for den såkalt «nye» gruppen ungdommer som søker hjelp.
“Chosen Name Use Is Linked to Reduced Depressive Symptoms, Suicidal Ideation, and Suicidal Behavior Among Transgender Youth.”
Studien fra Russe m.fl. viser at en så enkel, men viktig faktor som å bruke barnets valgte navn har en sterk sammenheng med psykisk helse.
For videre lesning om studien: https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S1054139X18300855
“The Gender Affirmative Model: What We Know and What We Aim to Learn»
Hidalgo m.fl. beskriver de betydelige risikofaktorer ved å ikke støtte barns kjønnsidentitet: ”Children not allowed these freedoms by agents within their developmental systems (e.g., family, peers, school) are at later risk for developing a downward cascade of psychosocial adversities including depressive symptoms, low life satisfaction, self-harm, isolation, homelessness, incarceration, posttraumatic stress, and suicide ideation and attempts.”
For videre lesning:
https://www.karger.com/Article/Fulltext/355235
Kjønnskreative og transkjønnede barn fortjener å bli tatt på alvor.
De er en særlig sårbar gruppe som fortjener all vår omsorg og respekt.
Vi må anerkjenne at transkjønnede barn har de samme grunnleggende rettighetene som ciskjønnede barn. De fortjener respekt, anerkjennelse og den beste medisinske behandlingen vi kan gi dem.
Reell omsorg for denne gruppen viser man ikke gjennom å innskrenke deres rett til å leve i tråd med eget kjønn eller ved å nekte dem tilgang på det som for mange er livsnødvendig medisinsk behandling med påvist positiv effekt gjennom øvrige nevnte studier.
PKI Norge – Pasientorganisasjonen for Kjønnsinkongruens, FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, Skeiv Verden, Salam og Skeiv Ungdom står sammen for trans barn sine rettigheter.
Beskytt trans barn!
#BeskyttTransBarn #MittBarnFinnes
Tekst skrevet av Luca Dalen Espseth, Elin Corneliussen og Joakim Eide.